Hun hadde hele barndommen følt seg annerledes.

Mens storebror og storesøster satt på kjøkkenet og løste matteleksene sine, stengte hun seg inne på rommet. Dagdrømte. Drømte seg til en verden der alle gikk med sort, der åkrene var byttet ut med grå, men fantastisk arkitektur, der dagens frokost, brødskive med brunost, var byttet ut med en perfekt utformet croissont. Til Paris.
Når hun hadde fri fra husvask og skole, gikk hun alltid bort til sengen, la seg ned og dro frem en kladdebok fra under puten. Side opp og side ned. Siluetter, snitt, farger, mønstre, knapper, lommer, sløyfer. Det var alt der. Til hver minste detalj.

Når storebror og storesøster dro til universitetet for å innhente nok informasjon til å sitte i bank, eller bli sjef i et stort firma, brydde hun seg kun om søm og draperinger. Hun visste de lo av henne, at de ikke forsto seg helt på hva hun drev med. Men det brydde hun seg ikke noe om. -Akademisk sa hun, mens hun kvisset blyanten. -Akademisk trenger ikke komme i firkantet form.

En dag kom hun seg dit. Med tre svarte stresskofferter ved sin side. Der sto hun. I en brogate, med høye grå bygninger på hver sin side. I Paris. Der hennes liv og historie endelig kunne begynne...